General Carl Gustav Armfeldts ferd gjennom Sortasgrenda
Mandag 14. og tirsdag 15. november 1718 krydde det av folk i Sortasgrenda. Verken før eller senere har så mange mennesker oppholdt seg i bygda i løpet av et par dager. Da passerte bortimot 6,000 mann og godt over 1.000 hester gjennom grenda.
Frykt og uhygge hadde ligget som en svart sky over Sortasgrenda og resten av dalføret hele høsten 1718. Det begynte natt til 12. september, da varselet spredte seg og det ble tent ild på Våttån oppå Stretasfilet. Det var krig og ufred i landet. Sent på kvelden den 11. september ble svenske soldater observert i åsene sør for Stene skanse i Verdalen. Vardene ble da tent for å varsle om at fienden var i landet. I løpet av noen timer brant alle varder i Trøndelag og på Møre. Det hele gikk så fort at ”man udi Tronhiem Kl. 10 kunde se mange Vetter udi lys Lue”. Redselen grep taket, - svenskene var i landet.
General Carl Gustav Armfeldt med sine karolinere var på vei for å innta Trondheim.
For så vidt så hadde hele året vært preget av uhygge og nød. Ikke nok med at snøen låg til langt ut på våren, slik at det ble en sein våronn. I juni snødde det, og høsten var så regntung, at det nesten ikke gikk å få inn den lille avlinga de fikk. Oppe i alt dette så hadde det også vært stor aktivitet av de norske styrkene hele sommeren og høsten. Øverstkommanderende, generalmajor Vincents Budde som hadde kommando over de norske styrkene i Trøndelagsområdet, forberedte angrep fra Sverige, og bygde forhugninger oppover i dalføret og på Gevingåsen. I Sortasgrenda hadde de rekvirert så å si alt som var av furasje (hestefor). Totalt rekvirerte de norske styrkene 372 lass høy bare i Sortasgrenda denne sommeren. I tillegg ødela de alt som fantes av båter, slik at fienden skulle ha problemer med å forsere elva. Både Røan og Søstu hadde båter nede ved Stjørdalselva, og de ble knust av Buddes soldater. Flere gårder i Lånke ble også beordret til å levere slaktedyr til festningen i Trondheim.
Bakgrunn
Armfeldt hadde lagt ut fra Duved tre måneder tidligere med 10.073 mann, 6.791 hester og med 2.500 slaktenaut som ferskmat. Ordren fra kong Carl XII var å innta Trondheim i løpet av 6 uker, - men slik gikk det ikke.
De fikk imidlertid en strabasiøs tur via Verdalen, Skogn og Langstein til Stjørdal. Det hadde regnet hele høsten, og Stjørdalselva var flomstor. De gjorde flere forsøk på å komme over elva uten å lykkes, og de klarte heller ikke å komme lenger oppover dalen da de ikke klarte å passere Bergskleiva. Øverstkommanderende for de norske styrkene, general Vincents Budde, hadde forskansninger i Gevingåsen. Karolinerne lå overalt på Skatval og Stjørdal. De innkvarterte seg på gårdene men de fleste lå under åpen himmel. Det regnet og det regnet. Matforsyningene var slutt og de forsynte de seg derfor rått av hva som fantes på gårdene, Bordkledninger, kornstaurer og skigarder gikk med til leirbål. Etter 6 uker så de ingen annen råd enn å trekke seg tilbake den samme vegen de kom. På Stjørdal og på Skatval var det ikke mer proviant å rekvirere. De trakk seg tilbake til Skogn og Verdalen for å skaffe mat fra bygdene lenger inn. Maten de fikk tak i gikk med etter hvert. Forsyningslinjene til Sverige var ufremkommelige på grunn av uværet. I begynnelsen av oktober ble snødybden målt til 120 cm i grensetraktene. Situasjonen ble bare verre og verre. Samtidig ble de stadig forstyrret av general Budde som sendte ut små patruljer som drev geriljakrig. Situasjonen var svart og moralen og disiplinen ble dårligere og dårligere og generalmajor Armfeldt var i ferd med å gi opp hele felttoget. Men så kom kongens sendebud, generaladjutant Marcks von Würtenberg til Verdalen med kongens ordre: umiddelbar avmarsj mot Trondheim. Kongen var mektig vred over at Trondheim enda ikke var inntatt.
Armfeldt tok da korteste veg til Færbøgda og Hegra, og kom frem dit lørdag 12. november. Armeen slo leir spredt nedover dalen fra Dalsaunet og ned til Hegramo. Kavaleriet under ledelse av generalmajor Reinhold Johan de la Barre som hadde ankommet Hegra to dager tidligere hadde slått leir på sørsida av elva, på Hembresgårdene, Moum og Holm.
Nå hadde regnet gitt seg. Frosten hadde tatt taket og telen gikk allerede langt ned i bakken.
Armfeldts armé besto da av 1.200 kavalerister, 4.000 infanterister og 250 ”trossdrängar”. Av den opprinnelige styrken, var en garnison på 500 mann blitt igjen på Stene skanse, 100 mann på Skånes skanse, og 270 kavalerister var blitt sendt tilbake til Duved skanse for å forsvare denne. De resterende var enten døde, tatt til fange eller etterlatt på grunn av sykdom. (Under mønstringa som Armfeldt holdt i Skogn den 13. oktober, ble 1.295 mann rapportert syke.)
Søndag 13. november var hviledag, men tidlig mandag morgen den 14. november ble det holdt andakt i alle regimenter og de brøt opp og startet på sin vei videre mot Trondheim. De regnet med at generalmajor Budde fortsatt lå på Gevingåsen og de gikk derfor i stridsformasjon og de hadde fått utlevert 4 dagers stridsrasjon. En fjerdedel av samtlige soldater fra hvert regimente var etablert i en egen baktropp, slik at hovedstyrken var mindre enn opprinnelig, men til gjengjeld mer bevegelig i tilfelle angrep.
Fiendens ”durchmarch” gjennom Sorta
Så kom de mot Sortasgrenda. Kavaleriet fremst, så infanterier, så baktroppen og til slutt kom trenet og de syke.
Kavaleriet som besto av: ”Nylands- og Tavastehus regimente til häst” under ledelse av generalmajor Reinhold Johan de la Barre, ”Åbo läns regimente til häst” under ledelse av generalmajor Otto Reinhold Yxkull, ”Karelska eller Viborgs regimente til häst” under ledelse av oberstløytnant Peter Jung og ”Jämtlands kavalerikompani” under ledelse av rittmester Johan Jacob Rickman.
Fotfolket besto av de finske infanteriregimentene fra Åbo,
Björneborg, Tavastehus, Nyland, Viborg, Savolax og Österbotten, samt den Finska värvade bataljonen. Videre 2 regimenter fra Hälsinge og Jämtland, samt Hälsinge tremänningsbataljon. Ser man bort fra soldatene fra Hälsinge og Jämtland, var de øvrige finner, og mange av dem kunne ikke engang snakke svensk.
Armeen besto dessuten av et lite feltartilleri samt Långströms frikompani på 71 mann under ledelse av den beryktede kaptein Peter Långström.
Rytterne kom opp Bjørgbakkan (Bjørgen) og over Volla (Hjelsvold). Sagnet sier at da de første rytterne red opp Brattbjørja opp mot Bjørgen, hadde enda ikke de siste gått over elva ved Bjertem, ”enda dæm rei fir' i breidda”.
Da feltartilleriet passerte Sortasgrenda, kom de trekkende på 7 stk. 3-punds kanoner. Kalibret på kanonene ble målt i vekta på kanonkula, og disse skjøt kuler som veide 3 pund, ca. 1,5 kg og hadde en diameter på ca 8 cm. Hver kanon veide 270 kg og ble trukket av 3 hester.
Fotfolket kom opp Slungårdsbakkan, over Bergsbakkan og videre nedgjennom Sortasgrenda mot Stuberg, mens noen også kom Eidumsbakkan og videre mot Rødde.
Armfeldt regnet med at Vincents Budde fortsatt lå på Gjevingåsen med sine styrker. Ut fra denne vurderingen valgte karolinerne ei rute over Frigården via Skogrøst og Høyby, og derfor trakk Armfeldt styrkene relativt langt opp i Lånke slik at de fleste tok vegen over Stuberg og Dybvad og noen Rødde, Leira og Hjelseth.
Vi må også huske at dette var før de store leirfallene (Monafalla) endret landskapet, og jordmassene endret elveløpet og formet Reppasleira. Elva gikk da mye tettere inn under Reppasberget og derfor passerte hele karolinerhæren på østsida av Tønsåsen. Dette ser vi også fra skadetaksten etter Armfeldstoget som ble gjennomført våren 1719. På Reppe og Hell led de ingen skade etter svenskene.
Elva gikk også lenger vest der hvor Mælen bru nå ligger. Der lå gården Åberget. Etter 1723 tok elva det meste av gården og den smale strimla under berget mellom Eidum stoppested og Mælen bru (Koksvik) er det som er igjen av gården. Fremkommeligheten var derfor mye bedre her i 1718, og dette var grunnen til at en del av fotfolket passerte langs elva nedafor Spigil’n. Derfra gikk de opp Eidumsbakkan over Mona og over mot Rødde.
Det var en fryktinngytende hær som kom stabbende. Sultne, trøtte og slitne etter å ha vært på felttog i nesten 3 måneder, og uten ordentlige forsyninger de siste to månedene. De hadde stort sett gått gjennomvåte hele den regntunge høsten, med dårlig mulighet for å tørke klærne. I den senere tiden hadde de konstant vært i alarmberedskap på grunn av forstyrrelser fra general Buddes geriljatropper.
Soldatene hadde blå frakker med gule slag, skinnbukser og gule strømper. På hodet hadde de fleste den karakteristiske trekantede karolinerhatten. Resten gikk med karpus, - en strikket lue med øreklaffer. Karpusen var nok det beste hodeplagget nå når frosten hadde tatt taket. Fotfolket hadde lave sko mens rytterne hadde støvler. Ellers var soldatene utstyrt med 2 skjerf, 2 par skjorter, 1 par hansker og en randsel. Fotsoldatene var utrustet med flintlåsgevær med bajonett og en kort kniv. Rytterne hadde dragonmuskedunder, 2 revolvere samt den karolinske rytterkniven.
Denne grufulle horden satte varige minner i Sortasbyggene. Gårdene de passerte ble ribbet for korn og krøtter. Hæren hadde desperat behov for proviant. Sortasbyggene var imidlertid forberedt. En liten norsk styrke som hadde ligget ved Hegra kom i skuddveksling med generalmajor de la Barres styrker. Da denne norske styrken trakk seg tilbake mot Trondheim, kom de gjennom Sortasgrenda og advarte om hva som var i ferd med å skje. Mannfolka tok direkte aksjon, og tok det de fikk med seg av mat og krøtter, og flyktet til skogs eller til seters. Derfor var det stort sett kun kvinnfolk tilbake på gårdene.
Alle gårder i Sortasgrenda bortsett fra Stræte og Ekren led skade etter svenskene. Stræte og Ekren, lå utenfor reiseruta og slapp derfor unna.
Ellers gikk det hardt ut over kornforråd, mat og klær, for ikke å snakke om skigarder, bordkledninger, kornstaurer og humlestenger som gikk med til leirbål. (Se skadetaksten)
Søndagen den 13. november var det ikke gudstjeneste i Lånke kirke grunnet omstendighetene, og sognepresten Hr. Johan Grøn skriver i dagregisteret i Ministerialboka: ”Dom: 22 p Trinitatis (13. november) var tieneste ved Lunche og Hiegre, som blef forhindret formedelst fiendens durchmarsch her giennem kaldet til Trondhiem”.
Utsnitt fra Ministerialboken 13. november 1718
Natta mellom 14 og 15. slo svenskehæren leirer i området mellom Ertsgård, Ydsti, Slungård, Eidum, Lillemo, Stuberg, Dybvad, Leren og Jullum. Baktroppen lå i området Ydsti – Erstgård – Slungård.
I Sorta holdt en mindre styrke nattleir i området Eidum – Mona. I Eidum gikk det med en skigard. Dessuten tok fienden 1 tønne bygg, 6 tønner havre og 10 lass høy. I Mona tok de foruten 1,5 tønne bygg, 1 tønne havre og 4 lass høy, 4 kyr, 6 småfe og 1 gris. Ut over dette forsynte de seg med klær og matvarer.
Totalt tok svenskene 15,5 tønne havre, 5,5 tønne bygg, 14 lass høy, 8 kyr 6 småfe og 1 gris i Sortasgrenda, foruten matvarer og klær som senere ble taksert til over 60 riksdaler. Dette var store verdier, da ei ku den gang kostet ca. 3,5 riksdaler.
De totale skadene som Armfeldt forvoldte i Sortasgrenda ble taksert til 142 riksdaler, mens skadene de norske troppene påførte ble taksert til 170 riksdaler.
Kilder:
- Armfeldts felttog 1718 av Hans Högman
- Krigen Nordenfields 1718, Af en Deltager Johan Wilhelm Klüver,
- Kaptein Armfeldts Karoliner, av Anders Hansson
- Ministrialbok Stjørdal 1714 -1738, Arkivnr. 709A02
- Fra en svunnnen tid I og II, Iver Nilsen Værnesbranden
- Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, Jon Leirfall
- Lånkboka
R.Aarnes